onsdag 27. juli 2011

Til Dovre faller.

Jeg er ikke så god med ord....
Ikke med ord på triste dager, hvertfall.
Jeg klarer aldri å si "kondolerer" i begravelser. Jeg klarer aldri å si kloke ord til en som gråter. Jeg klarer ikke å lire fra meg strofer som hele landet blir rørt av og trykker til sitt bryst.
Jeg vet ikke hva jeg skal si....

Alikevel brister hjertet og hver celle i kroppen gråter. Alikevel har jeg konstant et voldsomt trykk i bryset og tårene presser på bak øynene. Jeg kjenner jeg har en tristhet og medfølelse i blikket jeg aldri har hatt før. Da er det godt å vite at vi står sammen -både her i byen, i landet og i verden.
Dagen blir aldri glemt - ofrene blir aldri glemt.

Vi står sammen til Dovre faller...

2 kommentarer:

  1. Jeg synes du formulerte deg veldig bra jeg. Dine egne tanker...
    Jeg er også en som ikke klarer å si kondolerer. Liker rett og slett ikke ordet. I stede gir jeg vedkommende en klem og viser han/henne at jeg er der for dem. Og det er det viktigste.
    Det som har skjedd er så ufattelig tragisk, at det rett og slett er vanskelig å sette ord på følelsene som er inne i en. Men jeg tror at oss alle, selv de som ikke klarer å uttrykke seg, føler den samme lammelsen over det som har skjedd. Og det får en til å huske på hvor heldige vi er, hvor skjørt livet er, og hvor mye de rundt oss betyr for oss. Vi er her for hverandre.
    (nå hadde jeg visst et behov for å øse litt ut, og da kom det til deg:))
    Klem fra meg!

    SvarSlett
  2. Syns du uttrykker deg helt nydelig, jeg! Har igrunn det problemet selv... Ordene kommer ikke frem i triste sammenhenger...

    Klem til deg!

    SvarSlett

Hurra for deg!
Det er jaggu stas med hyggelige kommentarer!!